fredag 18. mars 2011

Evig hvile

Den 18.mars 1967, kl.2240 kom en liten jente til verden som fikk navnet Trine Thomassen. Mange år senere etter å ha oppnådd mange drømmer og mål på tross av et fysisk handicap, fikk hun en liten jente som skulle vokse opp til å bli meg. Jeg og mammaen min bodde sammen i 16år før dagen kom hvor jeg fikk den vondeste beskjeden i mitt liv. Mamma var alvorlig syk og hadde flere kreftsvulster i magen.

Det var en tøff og vanskelig tid med sykehus og cellegift. Det var vondt å se min kjæreste mamma være syk og det var vanskelig å akseptere at hun kanskje ikke kom til å overleve. Etter et års sykeleie ble ting verre og den knusende beskjeden kom; det var ikke mer å gjøre. Jeg måtte sitte ved sengekanten, holde min mor å hånden og se på at hun sakte forsvant. Jeg så en sykdom spise opp det kjæreste jeg hadde og det var ingen verdens ting jeg kunne gjøre med det.

Jeg sang, jeg gråt og jeg snakket med henne. Vi var alle samlet rundt henne i flere dager. En kveld ble jeg overtalt til å reise hjem å sove litt, og jeg sto lenge ved sengekanten for å si farvel. Kanskje for alltid. Jeg sa aldri at jeg dro fra henne, jeg hvisket kun at jeg var veldig glad i henne og at jeg gikk å la meg. Dessverre sovnet hun stille inn morgenen etter og jeg kom på sykehuset og fant min vakre mor i sykehussengen kledd i hvite klær og med foldede hender. Jeg er glad for at siste gang hun åpnet øynene så hun rett på meg før hun lukket dem igjen, for å aldri åpne de igjen.


Blomster på graven fra alle i familien. Gravsteinen er designet av oss og spesial laget kun for oss. Jeg syns den er utrolig fin og annerledes.


Så idag skulle du ha fylt 44år. Vi skulle ha spist marsipankake og åpnet pakker. Du skulle ha ledd den fine latteren din og jeg skulle kjent varmen fra mammaen min. Jeg savner deg sånn.


Men nå er du en engelmamma og du må lyse opp himmelen for meg slik at jeg kan fortsette videre. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg og ønsker at jeg kunne holde rundt deg. Sov godt, mamma.





Bjørn Eidsvåg "Evig hvile"

Ingenting blir noen gang som før. Og før kommer aldri mer igjen
Mørket rår når endog håpet dør, sorgen er en dyster følgesvenn
Livet er så sårbart og så skjørt, før det står i blomst kan det vær over
Historier om undre har vi hørt, trass i liv som trosser alle lover
Men ikke denne gangen, ikke nå
Vi så livet reise seg å gå

Gi dem evig hvile Herre, hold lyset høyt så de finner veien hjem
Gi dem evig hvile Herre, Og må evig lys skinne på dem

Det gikk sin vei og vi så ikke bort, det kjempet som besatt før det forsvant
Med fordervelse og sorg i sine spor, ga selve livet tapt og døden vant
Nå sørger det krumbøyd og forlatt, det liker ikke tape noen slag
Det hegner om et frø, en glo, en skatt, og skal igjen stå rakrygget en dag
Om ikke denne gangen, ikke nå
så skal det atter reise seg og stå

Gi dem evig hvile Herre, hold lyset høyt så de finner veien hjem
Gi dem evig hvile Herre, Og må evig lys skinne på dem






- har du mistet noen i kreft?

9 kommentarer:

mona.z sa...

En sterk beretning du deler her, så vakre ord om din mamma og hvordan du lever med sorgen og minnene. Jeg har opplevd opp og nedturer, men slik er jo livet. Klem fra Mona

mali-mo sa...

Hei!

Jeg føler med deg over tapet av din mor.

Måtte felle en tåre da jeg leste innlegget ditt her. Har selv mistet min lille datter, selv om det ikke blir det samme på noen måte, så vet jeg noe om hva sorg og savn er.... føler inderlig med deg.

Ingen døtre skulle måtte behøve å vokse opp uten mammaen sin, og ingen mammaer skulle måtte begrave datteren sin.

Fin stein dere har fått laget, og fint minneord. Stor klem fra meg.

Turid sa...

Utrolig rørende og vakkert skrevet. Jeg forstår savnet og kjærligheten. Jeg mistet min kjære pappa i kreft i 2009. Vi hadde sterke bånd. Jeg tenker på ham hver eneste dag og er evig takknemlig for tiden vi fikk sammen.
Nydelig sten dere fikk laget til mammaen din.

Varm klem, Turid

The Smiths sa...

Veldig trist at du har mistet mamma'n din. Føler med deg. Jeg mistet broren min for 4 år siden, 19 år gammel. Vanskelig å skulle lære seg å leve livet på en ny måte. Når jeg tenker tilbake på livet mitt, så er alt delt inn i før og etter det skjedde. Livet er ikke alltid like lett.. Stor klem fra meg.

Unknown sa...

Det var fint skrevet. Jeg føler også med deg.
Jeg mistet mammaen min for tre år siden av samme krefttype.
Nydelig sten dere har fått!

Varme klemmer Elisabeth

Anniken sa...

Fint skrevet Thea !
Stenen ble også veldig fin til slutt :) Flott og annerledes.

Kos

Bondekjerringa sa...

Nydelig skrevet. Fikk frysninger, og tårer i øynene. Takk for at du er så sterk og deler dette! Kjempefin gravsten <3
Jeg mistet min kjære bestefar pga kreft. Glemmer aldri den gangen jeg måtte si farvel til han. Heldigvis besøker han meg ofte i drømmene mine, slik at jeg kan våkne med et smil og tenke på alle de fine minnene vi har sammen.
Stor klem til deg!

Rarerina sa...

Hei, for et innlegg. Sitter her og gråter litt jeg. Så ekte og trist, men likevel så fint skrevet. Føler med deg. Og synes du er tøff som deler.
Har selv levd med og lever enda med kreft i familien, og vet mye om det å være pårørende og oppi alt dette.
klemmer tl deg

Turid sa...

Så fikk jeg lest dette innlegget enda en gang, og tårene triller nå også. Hadde unnet deg så å få ha mammaen din hos deg, men du virker til å være sånn en flott jente. En stor kompliment både til deg og mammaen din, som fulgte deg i dine første 16 år ;-)

Klem, Turid