Brevet til Jens

Igår så jeg og mannen på en utrolig vakker film som gikk på tv2. Den het Brevet til Jens og handler om Mari og Stine, som begge er funksjonshemmede. Selv om de har det til felles, lever de to helt forskjellige liv. Mari bor hjemme og styrer sin egen hverdag ved hjelp av personlig assistanse, men Stine bor på et hjem for utviklings- og funksjonshemmede som drives av kommunen - mot sin vilje. Hun får ikke bestemme noen ting i hverdagen. Filmen er sterk, men samtidig vakker.

Jeg gråt som en foss. Mye fordi jeg kjente igjen en del følelser - som min mor taklet. Hun hadde Cerebral Parese og satt store deler av livet i rullestol. Men aldri har jeg møtt en så viljesterk person. Ikke snakk om at en rullestol, litt spasmer og stamming skulle stå i veien for noe? Hun tok utdanning, jobbet 100%, hadde hovedomsorg for meg, kjøpte bil og leilighet...fikk til alt på sin vei. Men jeg opplevde hele tiden at uansett om hun var glad og hadde ti baller i luften - så var det slitsomt.

Så, i 2001, ble vi kjent med brukerstyrt personlig assistanse - og Uloba. Vi begynte med intervjuer og snart hadde vi en ordentlig koselig dame med to barn, eller studenter som stadig var innom, handlet, ble med på fest, osv. De ble gode venner av oss. Assistenter er ikke mennesker som jobber i helsevesenet - det kan være studenten på gaten eller læreren på barneskolen.
Noe endret seg da vi fikk personlig assistanse. Jeg har alltid vært vant til å hjelpe til, men et ansvar ble løftet av skuldrene mine.

Mamma var en ivrig og sterk forkjemper for de handikappedes rettigheter. I en periode på nærmere 20år var hun blant annet lokallagsmedlem og -leder i Hellerud og Tveita Handicaplag, nestleder Norges Handicap Forbund Alna, medlem fylkesstyret i NHF Oslo, koordinator for NHF Oslos trafikkaksjon i 2004 og representant i bydel Alnas råd for funksjonshemmede. I 2003 kastet hun seg ned på bussgulvet og dro rullestolen etter seg i aksjonen mot diskriminering i kollektivtrafikken. Hun havnet på forsiden av Handikappnytt og artikkelens navn syns jeg er sterk; kollektivtrafikk: funksjonshemmede ingen adgang! Et lite utsnitt fra artikkelen;

Rampen på bussen er til liten nytte for Trine Thomassen, som sitter på holdeplassen ved Oslo City og venter på at sjåføren enten utløser rampen eller kommer ut for å hjelpe henne ombord. Dørene lukkes. Trine trykker på døråpnerknappen. Ingenting skjer. Det hele gjentar seg et par ganger. Så kjører bussen avgårde. Trine sitter igjen på holdeplassen. "Dette er diskriminerende. De overser oss!", fastslår Trine som er en av 50-60 aksjonister som denne dagen protesterer mot diskriminerende kollektivtrafikk. "Jeg håper aksjonen kan åpne folks øyne for den diskriminering funksjonshemmede utsettes for", sier hun.
Handicappnytt 2003, Tekst: Solfrid Rød - Foto: Vidar Alfarnes

For er virkelig dette landet for alle? Er de høye fortauskantene så lett å komme over for alle? Og hva som verre er, og som Mari så sterkt tar opp, skal de som er litt annerledes samles og gjemmes vekk?

Torsdag 11.Desember 2003 var vi i avisen med tittelen "reddet i 12.time". Det handlet om en forventet regning på 65 000kr for å få kunne beholde vår assistent ettersom bystyret ville fjerne taket på egenbetalingen for brukerstyrt personlig assistanse. Jeg syns mamma sa det så bra; " Takket være assistenten min kan jeg opprettholde min selvstendighet og delta på lik linje med andre. Om jeg måtte betale 65 000kr i året ville resultatet bli at jeg måtte si opp assistenten, så si opp jobben min for å kunne holde på huset. Politikerne oppfordrer funksjonshemmede til deltakelse i arbeidslivet, men resultatet av et slikt vedtak ville blitt det motsatte. Jeg ville blitt passiv." Og dette tar "Brevet til Jens" så utrolig bra opp. Filmen er vellaget og estetisk flott å se på (jeg tror de fleste ble rørt under sluttscenen på nyttårsaften med Mari som ler og feirer, og Stine som sitter på rommet sitt og hører på kongens tale.)
- Men svaret  var enda bedre; lovforslaget ble stoppet. Høyres gruppeleder uttrykte: "Vi mottok hendvendelser fra enkeltpersoner, ja. Og de eksemplene vi så var så meningsløse at vi tok en tenkepause. Dette viser jo at demokratiet fungerer".  JA - det gjør det. Vi kan si fra at dette ikke er greit!! Og søren vant hun ikke over bydelen Alna også, les om det her.

Det er så lite som skal til. Og det er snakk om en håndsrekning fra oss, fra mennesker. For det er det vi alle er - mennesker. Og vi er alle forskjellige. Alt Stine ønsket er å kunne leve et normalt liv. Vi er jevngamle og hun får ikke bestemme når hun skal legge seg eller om hun vil ut en tur på byen. Er ikke hun voksen nok til å bestemme selv? Og alt som skiller oss er en stol med to hjul på. Selv om jeg selv ikke er handikappet vil jeg alltid kjempe for likestilling og at du selv bestemmer over ditt liv. Hvilke klær du skal ha på deg, om du føler for å dusje idag, hva du skal ha til middag...Du bestemmer! Det var det min mor som lærte meg før hun tapte kampen mot kreften i 2007. Nå er det min tur til å kjempe.

"Brevet til Jens" går i reprise på Søndag 04.09 kl.12.00. Jeg anbefaler deg å se den.
Les mer om saken HER og HER

Trykk på bildet for å komme til kilden.

Jeg lurer på hva DU tenker om dette?