Historien om Buddah

Det var en gang en flott, hvit Siddharta som sto litt ensom i en butikk. Det var mange som løftet ham opp og hver gang utbrøt de; "neimen, så lett han er! Han veier jo ingenting. Er det gips han er laget av mon tro?". Jaja, sa de alle sammen og gikk videre. Helt til en dag han ble løftet opp av en høy ung gutt som ropte til venninnen sin; "var ikke denne litt fin? Den hadde passet inn hos oss!". Buddahen i gips fikk sommerfugler i magen og lurte på om idag ikke var dagen han skulle få et hjem. Venninnen til unggutten kom bort og kikket nærmere på ham, snudde ham opp ned så han så rett ned i gulvet, og utbrøt at det var da mye penger for en gips figur? For det er DET han er laget av, eller?

Unggutten fortsatte å insistere og mente at den ville ta seg flott ut i den brede vinduskarmen, i den nyinnflyttede leiligheten, i den romantiske gaten. "Men han skal jo holde noe?" Ja, og hva er vel ikke bedre enn denne lotus-blomsten-te-lys-saken! Buddahen i gips ble overveldet - tenk at han skal hjem med et nyforelsket par, i en nyinnflyttet leilighet, i en romantisk gate! Tenk, der skal han holde lotusblomsten for dem og de kan kikke bort på ham der han sitter i vinduskarmen og de kan nikke fornøyd til hverandre og kysse i begeistring over det fine kjøpet de hadde gjort.

Og så, rett som det var ble han slengt under armen, kjøpt og betalt - og fikk sin plass i vinduskarmen som dere ser på bildet ovenfor. Der satt han i ca 5-6 måneder og var riktig så fin.

Så var det en dag at det nyforelskede paret gjerne ville flytte til et større sted. Og så flott som Buddahen var skulle han såklart få være med. Da dagen var kommet ble han båret i ukjente hender, ned noen trapper, og han rakk å tenke for siste gang på alle kveldene han hadde sittet å lyst for det unge paret, i den nyinnflyttede leiligheten, i den romantiske gaten - før han gikk i tusen knas.

Og av gips som han var så var det ikke så mye igjen å pynte med. Men det lekre, lille hodet ble igjen - og det fortsatt forelskede paret hadde ikke hjerte til å kaste det blant bananskall og gamle brødbiter i skitne søppelkasser. Han som hadde lyst så fint og fulgt dem på veien!

Nå står han på badet og der skal han bli. Ikke kan han holde noen lotusblomst - men vi smiler hver gang vi titter bort på ham!